“Alt går til helvette med mindre vi styrer”

Den lange valgkampen er godt i gang, og det går mildt sagt elendig for regjeringen. På ganske kort tid har de rød-grønne klart å skape furore i alle sine kjernevelgergrupper, først fagbevegelsen med vikarbyrådirektivet, så bønder med landbruksoppgjøret og nå offentlig sektor (som er i full streik) på grunn av lønnsforhandlingene.

I går så jeg programmet Kristiansen & Strand på TV2, hvor de hadde Helga Pedersen på besøk. Hun ble grillet med den dystre sannheten at velgerne flykter fra regjerignspartiene, og at Arbeiderpartiet står igjen med skylden for all den latterlig upopulære politikken (værtfall har Senterpartiet ganske effektivt dyttet landbruksoppgjør-fiaskoen over på Arbeiderpartiet).

Og hva var svaret? Vel, det var samme som Jensemann kommer med i partilederdebatter. Den rød-grønne regjeringen sitter visstnok på den hellige og perfekte oppskriften til hvordan man skal styre landet på beste måte, og må rett og slett gjøre upopulære ting. Men hvis noen andre får makten da går det enda værre.

Forsvaret for et regjeringsprosjekt som ser dødere og dødere ut for hver politiske sak, er altså en dyster dommedagsprofeti. Vi er kanskje ille, men de der borte er enda værre. Jeg har utrolig lite til overs for den retorikken, og det er ikke sånn at Martin Luther King jr. ble berømt med talen “I have a nightmare!” Hvis de rød-grønne skal vinne et tredje valg (noe jeg anser som mer eller mindre umulig) er ikke løsningen den trauste 1. Mai-parolen “trygg styring”. Hvor er visjonen? Hvor er de banebrytende reformene? Hvor er ønsket og gjennomføringskraften til å fikse vår tids store utfordringer? Etter 7 år med rød-grønn regjering sitter vi igjen med en grå og upopulær politikk som skaper fem demonstrasjonstog for hver rosende kronikk i klassekampen.

Nå skal det sies at jeg, som SV-medlem, selvfølgelig håper at vi får en ny rød-grønn regjering. Jeg ønsker også en venstreopposisjon fra Rødt velkommen på Stortinget, fordi det åpenbart trengs. Men det blir ikke noe ny regjering med denne retorikken, grunnen til å stemme på oss kan ikke være en kritikk av de andre. Som Inga Marte Torkilden har sagt i arbeidet med SVs nye arbeidsprogram: vi trenger reformer som er store nok til å drømme om men konkrete nok til å gjennomføre!

Godt valg?

Vegard

Konspirasjoner i EU-debatten

I dag har Paal Frisvold, leder i Europabevegelsen, en av tidenes flaueste oppslag i media. Det kan se ut som at Klassekampen og norske banker konspirerer for å få det til å se ut som at EU går nedover. Det at EU faktisk går nedover helt på egenhånd har visst ikke noe å si. Men jeg tar råd fra Jo Skaarderud, og prøver å kommunisere med kids gjennom memes.

 

Så for å oppsummere noen punkter fra Ja-sida i norsk EU-debatt:

 

 

Og selvfølgelig svaret fagbevegelsen fikk når fagbevegelsen kjempa for arbeiderrettigheter og mot vikarbyrådirektivet:

 

Jeg vil takke Paal Frisvold for å ha levd opp til det han sa når han ble valgt som leder i Europabevegelsen, nemlig at han skulle løfte EU-debatten til et mer seriøst nivå (eller noe slikt).

 

Vegard

“Klimamelding. Afghanistan. SV ♥” -Jens Kihl

God kveld i stua!

Jeg har fått en del pes for at jeg meldte meg inn i SV. Det er jo forståelig nok siden store deler av vennegjengen min er medlem i Rød Ungdom, og SV er ikke akkurat å betrakte som en kompis der i gården.

Jeg gidder ikke gå inn i hvorfor jeg har blitt SVer, jeg kan eventuelt komme tilbake til det en dag når det er lenge siden sist det skjedde noe på bloggen og jeg er tom for andre ting å skrive om. Skittent høyreavvik, klassesviker osv.

I dag skal jeg rett og slett skryte litt av (det nye) partiet mitt!!

Afghanistan har kanskje vært den kjipeste saken for SV i regjering. Det er rimelig flaut å svelge den kamelen, siden SV har likt å profilere seg som et fredsparti. Nå skal det sies at SV ikke har vært glad for dette, og har markert seg flere ganger i Regjeringa, på Stortinget og i kronikker på at det ikke finnes noe militær løsning i afghanistan. Nå stjeler jeg litt fra artikkelen på SV sine sider, dere kan jo lese den selv i stedet. 

Jeg er fornøyd med at troppene endelig trekkes ut, det var aldri riktig å gå inn i det hele tatt. At SV har tapt den kampen i regjeringene gang på gang er synd, men nå har regjeringa endelig somla seg til å inne at SV (selvfølgelig) har rett i saken. Jippi!

Og nr 2. Klimameldinga som kom i dag. Jeg er fornøyd!

Bård Vegar Solhjell har virkelig stått på siden han ble miljøvernminister, og han har levert. SV har ikke firt på sine krav, og vi har fått en god del gjennomsalg. Doblet karbonskatt (bra), videreført satsning på skog og at 2/3 av klimakuttene må skje innenlands (bra og bra), et fond for grønn industri (bra) og masse andre fine ting som utbygging av jernbane og sånne sexye saker. Nå kunne man jo gått enda lengre, og Arbeiderpartiet har åpenbart satt en stopper for bremsing av petroleumsnæringen. Jeg får si som Bellona, “flere svake punkter til tross: Klimameldingen kan ta Norge viktige skritt på veien mot lavutslippssamfunnet”.

SV, og den nye sexye ledelsen, viser at det er mulig å være et lite parti i regjering sammen med et stort Arbeiderparti og likevel få gjennomslag for viktig og god politikk. I dag er jeg fornøyd, og gir honnør til de flinke folka i regjeringa og på Stortinget.

Nå håper jeg at denne winning streaken som det kan kalles på nynorsk videreføres i asylbarnmeldinga.

Vegard

Hva er en Nordmann og hva vil det si å være norsk?

Det er et begrep som interreserer meg svært.
Og det er begrepet ‘Nordmann’ eller hva det vil si å være Norsk.

Meningene om hva som gjør en til å være norsk eller når man evt blir det varierer i stor grad fra person til person. Det er like varierende som musikksmak eller hva som foretrekkes på pizzan.

Hovedtrekkene i definisjonen er språk, fødselsted, følelse av tilhørlighet, statsborgerskap, kultur eller hudfarge. Jeg tenker jeg skal ta for meg disse delene av diskusjonen.

Språk: Dette er kanskje en av de mer forståelige punktene i diskusjonen. Språk er en viktig del av tilhørligheten til en gruppe et land. Det er svært forståelig at noen mener at man skal kunne språket flytende for å være norsk. Problemet her at det ekskluderer barn og stumme. Da kan stumme aldri være ‘norske’ og barn er heller ikke Norske.

Fødselsted: Født i Norge for å være Norsk? Akseptabelt og rasjonelt argument. Problemet her er at det vil ekskludere alle som ikke er født i Norge. La meg forklare. Hvis foreldrene dine var på ferie da du ble født og du ble faktisk født i utlandet ville du ikke være norsk. Og hva om du ble født i et fly eller på en båt? Det er for mange faktorer til at det kan være et fungerende eller absolutt argument.

Følelse av tilhørlighet: Dette er denne definisjonen jeg liker best. Det betyr at alle som føler seg Norsk er norsk. Den tilater folk som er undertrykt til å føle seg tilknyttet til et land som er frarøvet dem, som Palestinerene og Kurderene har det. Julekalenderen på TVNorge ‘Jul i Tøyengata’ viste dette med følelse av tilhørlighet. Et vennepar med minioritetsbakgrunn sitter og snakker med hverandre på morspråket. Forbipasserende som ikke forstår språket aner ikke hva de snakker om, men de snakker om noe så norskt som hvilket smør er best til julegrøten.

Statsborgerskap: Denne er ganske rett fram. Har du en norskt statsborgerskap er du norsk. Er veldig usikker på standpunktet mitt der. Det er en enkel definisjon, men selv om jeg skulle få et nytt statsborgerskap så ville jeg nok føle meg norsk.

Kultur: Mange vil påstå at man er norsk om man omfanger og er med i den norske kulturen. Men igjen, hva er norsk kultur? En norsk same i Finnmark behøver ikke å ha samme kulturliv som en person på Oslo’s vestkant. Og med et flerkulturelt samfunn så fungerer ikke det samfunnet heller.

Hudfarge: Jeg måtte ta for meg dette argumentet. “Man er norsk hvis man har hvit hudfarge.” Jeg skal ærlig innrømme jeg liker ikke dette argumentet. Bare fordi huden er hvit betyr ikke det at man er norsk, fordi hvordan sier en hvit hud at du er norsk og ikke svensk, engelsk, dansk, tysk, fransk osv. Dette argumentet er barnslig i min mening, det handler om hva øyet ser, og intet mer.

Internett slår tilbake mot rasister

Hei!

I det siste har det skjedd noe helt fantastisk.

Tommy Robinson, leder for English Defense League (en kjempebrun samling Nazister og fascister som snakker om å bevare den hvite rase og den nordiske kulturen mot muslimer), prøvde å starte twitter-hashtagen #CreepingSharia. En engelsk variant av begrepet “snikislamisering”, som vår egen kjære Siv Jensen er kjent for å ha bragt inn i den norske offentligheten.

Jeg har ekstremt lite til overs for slike folk. Fascistiske drittfolk har jeg omtrent like mye sympati for meningene til som bremsesporene i doskåla, eller folk som klistrer tyggis under bordet de sitter ved slik at jeg uheldigvis begynner å fikle med fremmede folk sin tyggis under møter før jeg innser at jeg fikler med fremmede folk sin tyggis og friker litt ut.

Det fine med denne saken, er at folk på Twitter, heller enn å begynne å tvitre om omdskapsfulle muslimer som prøver å ta over verden, har gjort det til en humoristisk tag. Satire om at man overreagerer på alt som vagt har med Islam å gjøre.

Slike ting som:

@AngelKikoken

Everytime I look up in UK at night, I barely see more than 1 star let alone the moon. #creepingsharia

og

@MPACUK

When I realised that my favourite superhero, Batman, is wearing a niqab. #creepingsharia

Jeg elsker dette. Og akkurat nå elsker jeg Twitter. Og ikke minst:

Visste dere at når man googler "faith in humanity restored" kommer det opp masse bilder fra My Little Pony?

USA: Dette er hvorfor vi ler av dere

Det finnes så utallig mange eksempler på hvorfor USA er en dårlig vits av en stat.

 

Man kan se på voldsstatistikken, mengden håndvåpen som flyter i gatene og folkets ihugige kamp for retten til å skyte hverandre. Man kan se på at systemet er så fullt av ‘checks and balances’ at ingenting blir gjort fordi alt som blir foreslått stoppes et eller annet sted i det helt latterlig massive byråkratiet. Man kan se på at forvaltninga er over-politisert, og at hele forvaltninga byttes ut hver gang presidenten byttes ut. Så det er nærmst umuli å effektivt putte politikk ut i spill. (En bra ting med Norge er at forvaltninga er politisk uavhengige, flinke folk). Man kan se på at de har verdens dårligste og dyreste helsesystem, og kjemper med nebb og klør for sin rett til å dø i gata uten rett til medisinsk hjelp. Hva med det latterlige rettssystemet hvor de som har råd til best advokat vinner?

Kanskje det mest latterlige har med Obama sin helsereform å gjøre.

 

Nå, det er ikke akkurat noen overraskelse at USA har et elendig helsesystem. USA bruker mer penger per person på helse enn noe annet land, og i tillegg er forskjellene i pris og kvalitet massive. De aller rikeste har råd til noe av den beste legebehandlingen i verden, samtidig som de aller fleste har elendige helseforsikringer som gir de tilgang til middelmådig behandling. I dag er det i tillegg noe sånt som 52 millioner amerikanere som ikke har helseforsikring i det hele tatt. Når man i tillegg veit at reallønningene til en gjennomsnitts arbeider i USA har stått stille siden midtn av 1970-tallet sier det seg selv at en uforutsett sykdom, et brukket bein eller en tyngre diagnose er umulig å takle. I filmen “Sicko” av Michael Moore vises den mørke baksiden av “verdens beste helsesystem”.

Så kommer Obama. Han ser disse problemene, og foreslår (forenklet) at alle amerikanere skal ha råd til å kjøpe privat helseforsikring. Det skal komme oppfordringer til bedrifter om å gi sine ansatte helseforsikring, det skal bli vanskeligere for forsikringsselskapene å nekte behandling til sine kunder grunnet tidligere sykdommer, det skal bli umulig å sette et tak på hvor mye behandling kunder skal kunne få på ett år, de aller fattigste skal få helseforsikring betalt av staten.

 

I mitt hode er det helt idiotisk at man må ha helseforsikring for å få behandling, men så er jo jeg vokst opp i Norge hvor alle har rett til behandling. Men at Obama vil sørge for at amerikanere har rett til hjelp hvis de blir syk burde jo være ganske positivt. Men nei, tvert imot. Reformen har blitt møtt med beskyldninger om at Obama er en kommunist (å gjøre det lettere å få privat helseforsikring er jo helt klart kommunisme i praksis). Den latterlige Teaparty-bevegelsen har fått oppsving, og nå er saken i høyesterett hvor det skal dømmes om hvorvidt den strider mot den amerikanske grunnloven.

Allerede håper jeg du sitter med ansiktet i hånda og skammer deg over at dette landet er en supermakt, men det blir enda bedre (eller værre, hvis du ikke liker gravhumor). Det er 9 høyesterettsdommere som til syvende og sist skal bestemme om helsereformen er grunnlovsstridig. Men høyesteretten er ikke slik vi tenker på den i Norge, den er ikke uavhengig. Hva er vel poenget med maktfordeling? Nei, dommerne er utpekt av politikere. 5 av de 9 dommerne er utpekt av republikanere, mens 4 er utpekt av demokrater. Så det ser allerede mørkt ut før det har begynt.

 

Hva slags idiotisk rettssystem er det som har politikere som peker ut dommere? Jeg blir fysisk forbannet av tanken. Tulleland!

 

Vegard

 

Han Stat: Definisjon og oppgaver!

Hvilke oppgaver som foreligger innenfor statens ansvarsområde har siden sivilisasjonens vugge vært et av de virkelig store samfunnfilosofiske spørsmålene. Med tallløse filosofer som har gitt like mange forskjellige meninger på temaet. I denne oppgaven ønsker jeg først å fremst å ta for meg ideene til Karl Marx, John Locke, Eduard Bernstein og John Stuart Mill. Men før jeg skal definere hvilken oppgaver som går innenfor en stats oppgave ønsker jeg å klargjøre to ting.

1: Dette er en subjektiv samfunnrefleksjon som tar utgangspunkt i mine idealer, observasjoner og tanker rundt statens oppgaver. Det er ikke gitt at alle vil være enige i metoden som blir brukt for å komme fram til min konklusjon, men det er heller ikke målet.

2: Jeg ønsker å gi en tydelig definisjon av hva en stat er før jeg går nærmere inn på hvilke oppgaver som medfølger denne situasjonen eller posisjonen, terminologi avhengig av den kommende definisjonen, vær overbærende.

Hva er en stat?

Den mest innflytelsesrike definisjonen av hva en stat egentlig er ble publisert i en artikkel kalt «The politics of Vocation» i 1919 av den tyske samfunnsforskeren og sosiologen Max Weber. Weber definerte staten som: De som har monopol på legitim bruk av fysiske tvangsmidler [innenfor et avgrenset territorium]. Det skal likevel sies at en lignende definisjon ble presentert allerede i 1532, hvor den italienske politikeren og filosofien Niccolò Machiavelli, angivelig den første til å bruke begrepet stat, omtalte temaet i boken Fyrsten.

Jeg velger å bruke forrige avsnitt som en definisjon av statens rettigheter, men det som kanskje er viktigere er statens plikter, eller de vilkår som må oppfylles før staten kan anses som folkerettslig.

• Det første vilkåret er at staten må ha et [noenlunde] avgrenset territorium.
• Det andre vilkåret er at staten må ha en definert innbyggermasse som når en viss størrelse.
• Det tredje vilkåret et at staten må ha et regjerende organ som kan opprettholde en rettsorden.
• Det fjerde vilkåret er at staten må ha en viss sjølråderett, eller uavhengighet ovenfor andre stater.

Selv om alle disse vilkårene er oppfylt kreves det en rent praktisk ting til; Anerkjennelse fra verdenssamfunnet. Mangelen på denne anerkjennelsen er det som gjør at enkelt nasjoner som oppfyller alle krav likevel ikke blir akseptert som stater; deriblant Kurdistan, Palestina og Kashmir. Sanksjoner fra sterkere stater kan også være et illegitimerende middel, det er foreksempel på grunn av sanksjoner fra Kina at Taiwan sliter med støtte fra verdenssamfunnet.

I dagligtale brukes ofte ordene Stat, Nasjon og Land brukes ofte om hverandre, men definisjonsmessig er disse ganske forskjellige fra hverandre. Kort oppsummert er et land et geografisk område. Landet Norge er altså alt som ligger innenfor de regionale grensene som staten styrer. En nasjon er en gruppe mennesker som deler kulturtrekk, utifra dette kan det diskuteres om nordmenn deler nasjonalitet med svensker og dansker som et resultat av våre geografiske nærhet og tidligere sammenknytting gjennom de forskjellige unionene.

Hvilke samfunnsoppgaver bør staten ta på seg og hvilke bør privatiseres?

I min definisjon av staten nevner jeg ikke med ord hvilke oppgaver staten bør ta på seg og hvilke oppgaver som bør åpnes for det frie marked, dette er fordi jeg mener det er en sak som skal avhenge av det sittende regimet i en hver stat, og ikke i beskrivelsen av staten selv. På den måten opprettholdes det demokratiske prinsippet i større grad og gir hver regjering større mulighet for å få gjennomslag på sin politikk. Det neste steget i denne teksten blir å kort oppsummere statens oppgave i forskjellige politiske ideologier.

Marxisme: I Marxismen er statens oppgaver temmelig altoppslukende, staten skal regulere markedet, ivareta folkets interesser gjennom å finansiere ikke bare de essensielle institusjonene som må ivaretas for at samfunnet skal gå rundt, men også det som i mesteparten av verden i dag gis til privat sektor. Grunnideen er at alle i prinsippet eier alt like mye og at hvert menneske yter etter beste evne og blir gitt de resurser som trengs for å kunne leve en akseptabel livsstil. Et nøkkelord her blir frihet gjennom sosial likhet.

Revisjonisme: Revisjonisme er forgjengeren til det moderne sosial demokratiet og holder fast på de aller fleste av de samme idealene. En forholdsvis sterk stat som ivaretar de essensielle institusjonene i samfunnet og gjerne har monopol på disse. Det eksisterer et noenlunde fritt marked, men det blir regulert for å ivareta staten, og med den, folkets interesser. Med denne ideologien kommer ofte mange plikter ovenfor staten, men samtidig (forhåpentligvis) tilsvarende rettigheter i både mengde og verdi.

Sosial Liberalisme: Sosial Liberalismen ivaretar Marxismens grunnprinsipp om at sosial ulikhet er en bremse når det kommer til selvutvikling og individuell frihet. Ideologiens mål blir å utjevne samfunnsplattformen for så å gi individet ansvar for egen utvikling. Essensielle institusjoner som skoler, sykehus, brannvesen og lignende subsidieres av staten, men det åpnes for at private alternativer skal få muligheten til å drive konkurrerende virksomhet. Markedet og privatlivet skal i største grad holdes utenfor overformynderiets påvirkning da dette oppfattes som skadelig for borgerretten.

Liberalisme: Liberalismen legger alle eggene sine i samme kurv, holder en sterk tro på individets og markedets frihet. Staten skal ideelt være en nattvekterstat som ikke kontrollerer så mye mer enn det opprettholdende rettsorganet, politiet. Ideelt sett vil denne ideologien medføre en stabil økonomi drevet av tilbud og etterspørsel.

Min vurdering?

Mine interesser og verdier har medført at jeg personlig finner meg et sted mellom sosial demokratiet (revisjonismen) og Sosial liberalismen; Det vil si at jeg er enig i de økonomiske aspektene ved sosialdemokratiet, jeg mener staten burde ha kontroll over de essensielle institusjonene for å sikre en enda sterke sosial likestilling enn det som forekommer i sosialliberalismen. Jeg ønsker at alle skal ha lik rett til utdanning og helse uavhengig av økonomisk situasjon eller sosial bakgrunn. Jeg ser også behovet for et regulert marked i dagens økonomiske situasjon. Samtidig støtter jeg sosial liberalismens syn på personlig frihet, det som ikke er til skade for andre, men kun har innvirkning for det aktuelle individet burde være i hans eller hennes rett til å gjøre dette. En kan vel si at min idealverden er Kardemommeby med et regulert marked samt offentlige skoler, sykehus o.l